Historien om Helen Keller. En stor leseropplevelse!

For noen dager siden har jeg begynt å lese "Historien om Helen Keller" for min datter Ragnhild mens vi tar en kopp te om kvelden. Jeg leser, med en klump i halsen så tykk som bare det. Det er noe med den historien! Jeg har alltid elsket den. Historien er stor! Helen er et lite barn, fanget i en verden uten lyd, uten lys,uten språk, uten forståelse, uten å kunne snakke med noen. Læreren kommer inn, tar kontroll over den ville, ulykkelige ungen, og viser henne en vei ut av mørket, ut av fengselet. Det blir beskrevet hvordan Helen skjønner at det finnes et språk, hvordan hun står i mørket, alt er forvirring, alt er grusomt, og så: "Vann. Dette deilige kjølige noe. Vann"! Det er bare så fantastisk hvordan lyset slår ned i henne, når hun skjønner at ting har et navn og at det går an å snakke om det. Det er en nesten som en skapelsesberetning. Eller for å si det som Stein Mehren: "I mørket skal lys bli til". Jeg kan som sagt nesten ikke lese dette, jeg bare begynner å gråte, for jeg synes det er så utrolig vakkert. Jeg har faktisk i alle år begynt å gråte når jeg har tenkt på dette.
(Nesten bare historien om Tarzan som kommer opp mot dette. Ikke like rørende fortalt, men også en flott historie, om hvordan ape-mannen lærer seg å snakke. Men der var det noe rart, han lærte seg å snakke engelsk og skrive fransk, tror jeg... Også en språklig "bli lys"-historie...) . Men mulig ikke like troverdig som historien om Helen Keller!

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

minleselyst

minleselyst

43, Bergen

SOLVEIG STEINNES

Kategorier

Arkiv

hits