Stein Mehren - du EIER. "Gjenskinn" og litt mer om dikt

Det er noe jeg aldri blir ferdig med. Stein Mehren er en av disse. Jeg begynte å lese Stein Mehren da jeg var 16  år, og med jevne/ujevne mellomrom har jeg holdt på med det siden. Små Stein Mehren-strofer dukker opp stadig vekk, i alle slags situasjoner. Dette diktet, f.eks har jeg lest mange ganger i det siste.

Gjenskinn

Det er to slags mennesker
De ensomme
og de som er alene

De ensomme finner de andre
De finner tilslutt at andre
er lke ensomme
Derfor kan de elske
eller være onde
Tilgi og forstå

Ikke de alene
For dem er verden en drøm
ingen andre har drømt
Et landskap med fremmede ting
som aldri tar av seg masken

Den eneste gleden de har
er vemodet
Som de forakter
Den eneste sorgen de har
har de glemt
man ser dem om kelden
stå og betrakte månen

Det ser ut som de skal gråte
men de gråter aldri
Det gråter kanskje i dem
men det er aldri tårer
Øynene speiler et hav
ingen har sett
Et nattlig hav
gjennomskinnet av forbudte håp
og lengsler like fjerne fra dem selv
som månen fra månen
i speilsort sjø

Man hører dem kaste en sten
tilfeldig eller plystre
De hater ikke
Og elsker ikke
men er alene

Når jeg leser dette diktet - og skriver det ned - så synes jeg det er så trist, så fatalistisk, så vakkert. Jeg spiser slke dikt, sluker dem, tror det er mat, som kan gjøre meg klok. Men det er jo farlig og, å gå inn i andres forklaringsnøkler, så vakre som de enn er. Finnes det to slags mennesker - og den ene typen kan aldri nå andre, det er virkelig virkelig trist å tenke på: "De hater ikke / og elsker ikke / men er alene".
Man kan møte mennesker og tenke at "Ja, dette diktet passer på denne personen", disse stofene, dette utsagnet. Det passer akkurat. Men når man finner noe som passer, så mister man kanskje noe annet? Jeg vet ikke. Jeg husker jeg var så glad i Boje:" Den mätte dagen, den er aldri störst. / Den störste dagen er en dag av törst." Men så gjorde meg det trist. Denne strenge livsbejaende filosofi ble jo rett og slett for mye for henne. Og Tove Ditlefsen: "Men fordi de var gode børn / så man dem ofte siden / to timer ved søndagskaffen / satt de og spillede tiden". Det går jo ikke an å leve med en slik trist, trist livsfilosofi. At alt man har, selv kjærligheten til sine egne barn, er uansett noe som man aldri helt kan nå. 

Uansett, Stein Mehren. Små lysglimt som farer gjennom hodet mitt stadig vekk. "Sol, sol. Innenfor huden": "Kunne jeg bare få leve / en eneste liten stund / med en visshet om det jeg var". "Først innenfor der vi fortviler / er kjærlighet til". Og denne, som er en av mine store, store favoritter:

(utdrag)

Der stien tar slutt
må du virkelig videre. Skyve 
grenene tilside og gå
ut mot verden
Er det ikke som å overvinne seg selv
som å gå dypere inn i seg selv?

Og gjense der inne
alt som omgir oss: Øyeblikket
da du kan legge din munn mot denne kilde
og selv bli kilden...

STEIN MEHREN EIER

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

minleselyst

minleselyst

43, Bergen

SOLVEIG STEINNES

Kategorier

Arkiv

hits