Uwe Tellkamp: Tårnet. Endelig ferdig. Er det lov å si at det var en fantastisk bok?

Ja, jeg vet at jeg har brukt mange måneder på denne boken - til forundring og forlystelse for mine bekjente. Men jeg har altså nå lest den ferdig. Kanskje er det rart å si, når boken gav meg motstand: dette er en fantastisk bok. Men det er den opplevelsen jeg sitter igjen med.

Ta Helle Helle fra forrige innlegg. Forsøkte hun å lure oss, gjøre fortellingen mer interessant enn den var? Tellkamp forsøker aldri å "lure" leseren ved å gjøre noe mer mystisk enn det er. Men han har en veldig respekt for leseren, og derfor: når han tror at du har fått med deg poenget, så dveler han ikke mer med det. Og dermed kan det ligge dybder i enkle setninger. I tidssprang har det skjedd masse, som jeg som leser er interessert i, men som jeg ikke får høre alt jeg vil om. Det er som om fortelleren sier: men jeg trenger ikke si mer om dette, for du har skjønt hvor jeg vil, hva jeg mener. La oss bruke tiden på noe annet - det er nok viktig stoff å ta av. Jeg kan nevne det mest påfallende eksempelet, som opptrer langt ute i boken.

57.
SVEVESTØV

"Reina?"
"Richard?"
"- og jeg deg også."

Dette er det korteste kapittelet - og jeg overdriver ikke når jeg sier at jeg fikk sjokk da jeg leste det. Hva leste jeg nå? Og dette er nesten det eneste som blir sagt om den saken, og jeg lurer på hva sitter igjen hos de ulike personene, hvorfor skjedde det, hvordan skjedde det, hvilke følger får det? Men slik er denne boken, ting blir ikke overforklart.

Språklig er Tellkamp suveren.Tung, men suveren. Her er det ikke lette og likegyldige setninger, men tunge, lange setninger som flyter langsomt som tung poesi. En setning talte jeg opp, mer enn 450 ord. Lange refleksjoner om kunst, litteratur, politikk, livet. Og i andre sammenhenger, kjappere tekster, mer fortellende, lettere å følge med i. Jeg har nok strevd mest med Nemos refleksjoner, men har likt disse veldig godt også. Tellkamp er også veldig flink til å "stoppe tiden" i lange passasjer, f.eks i kapittelet "Innkalt" når Christian tar trikken gjennom byen. Det er som om alt stopper, eller sakte fart, tingene skjer samtidig, men hva er det som skjer? ikke så mye, og i denne måten å skrive på får fortelleren frem motstanden, angsten og fortvilelsen som ligger hos Christian, som forlater den trygge tilværelsen for fire år i militæret. Desverre ble det værre enn han fryktet.

Christian, ja. Romanen åpner med Christian på jernbanestasjonen, og slutter der. Bildet som er tegnet av Christian er så detaljert, så ømt og nyansert.Og så raskt som forfatteren klarte å få Christian levende for leseren?

Og det er det. Jeg må igjen sammenligne med gårsdagens roman - den hverdagslige "Ned til hundene". Tårnet har også et vell av hverdagsskildringer, men de oppleves aldri som likegyldige. Den uendelige jakten på hverdagsnødvendigheter, Meno som skal vaske og rulle sengetøy, sykehusavdelingenes kappløp om det flotteste juletreet - jeg leste det som unike tidsbilder, og det var ingenting likegyldig med det.

Jeg kunne fortsatt og fortsatt. Men jeg slutter her. Dette er en bok som jeg tror jeg kommer til å huske lenge. Tykk bok, men mye mer innholdsrik enn tykk, egentlig. Anbefales? Ja, på det varmeste.

Én kommentar

05.nov.2010 kl.22:28

Sykt bra blogg mamma <3 :)

Skriv en ny kommentar

minleselyst

minleselyst

43, Bergen

SOLVEIG STEINNES

Kategorier

Arkiv

hits