Bloggen flyttet: http://minleseglede.blogspot.com/

Jeg har flyttet bloggen min til http://minleseglede.blogspot.com/

Historien om Helen Keller. En stor leseropplevelse!

For noen dager siden har jeg begynt å lese "Historien om Helen Keller" for min datter Ragnhild mens vi tar en kopp te om kvelden. Jeg leser, med en klump i halsen så tykk som bare det. Det er noe med den historien! Jeg har alltid elsket den. Historien er stor! Helen er et lite barn, fanget i en verden uten lyd, uten lys,uten språk, uten forståelse, uten å kunne snakke med noen. Læreren kommer inn, tar kontroll over den ville, ulykkelige ungen, og viser henne en vei ut av mørket, ut av fengselet. Det blir beskrevet hvordan Helen skjønner at det finnes et språk, hvordan hun står i mørket, alt er forvirring, alt er grusomt, og så: "Vann. Dette deilige kjølige noe. Vann"! Det er bare så fantastisk hvordan lyset slår ned i henne, når hun skjønner at ting har et navn og at det går an å snakke om det. Det er en nesten som en skapelsesberetning. Eller for å si det som Stein Mehren: "I mørket skal lys bli til". Jeg kan som sagt nesten ikke lese dette, jeg bare begynner å gråte, for jeg synes det er så utrolig vakkert. Jeg har faktisk i alle år begynt å gråte når jeg har tenkt på dette.
(Nesten bare historien om Tarzan som kommer opp mot dette. Ikke like rørende fortalt, men også en flott historie, om hvordan ape-mannen lærer seg å snakke. Men der var det noe rart, han lærte seg å snakke engelsk og skrive fransk, tror jeg... Også en språklig "bli lys"-historie...) . Men mulig ikke like troverdig som historien om Helen Keller!

Stein Mehren - du EIER. "Gjenskinn" og litt mer om dikt

Det er noe jeg aldri blir ferdig med. Stein Mehren er en av disse. Jeg begynte å lese Stein Mehren da jeg var 16  år, og med jevne/ujevne mellomrom har jeg holdt på med det siden. Små Stein Mehren-strofer dukker opp stadig vekk, i alle slags situasjoner. Dette diktet, f.eks har jeg lest mange ganger i det siste.

Gjenskinn

Det er to slags mennesker
De ensomme
og de som er alene

De ensomme finner de andre
De finner tilslutt at andre
er lke ensomme
Derfor kan de elske
eller være onde
Tilgi og forstå

Ikke de alene
For dem er verden en drøm
ingen andre har drømt
Et landskap med fremmede ting
som aldri tar av seg masken

Den eneste gleden de har
er vemodet
Som de forakter
Den eneste sorgen de har
har de glemt
man ser dem om kelden
stå og betrakte månen

Det ser ut som de skal gråte
men de gråter aldri
Det gråter kanskje i dem
men det er aldri tårer
Øynene speiler et hav
ingen har sett
Et nattlig hav
gjennomskinnet av forbudte håp
og lengsler like fjerne fra dem selv
som månen fra månen
i speilsort sjø

Man hører dem kaste en sten
tilfeldig eller plystre
De hater ikke
Og elsker ikke
men er alene

Når jeg leser dette diktet - og skriver det ned - så synes jeg det er så trist, så fatalistisk, så vakkert. Jeg spiser slke dikt, sluker dem, tror det er mat, som kan gjøre meg klok. Men det er jo farlig og, å gå inn i andres forklaringsnøkler, så vakre som de enn er. Finnes det to slags mennesker - og den ene typen kan aldri nå andre, det er virkelig virkelig trist å tenke på: "De hater ikke / og elsker ikke / men er alene".
Man kan møte mennesker og tenke at "Ja, dette diktet passer på denne personen", disse stofene, dette utsagnet. Det passer akkurat. Men når man finner noe som passer, så mister man kanskje noe annet? Jeg vet ikke. Jeg husker jeg var så glad i Boje:" Den mätte dagen, den er aldri störst. / Den störste dagen er en dag av törst." Men så gjorde meg det trist. Denne strenge livsbejaende filosofi ble jo rett og slett for mye for henne. Og Tove Ditlefsen: "Men fordi de var gode børn / så man dem ofte siden / to timer ved søndagskaffen / satt de og spillede tiden". Det går jo ikke an å leve med en slik trist, trist livsfilosofi. At alt man har, selv kjærligheten til sine egne barn, er uansett noe som man aldri helt kan nå. 

Uansett, Stein Mehren. Små lysglimt som farer gjennom hodet mitt stadig vekk. "Sol, sol. Innenfor huden": "Kunne jeg bare få leve / en eneste liten stund / med en visshet om det jeg var". "Først innenfor der vi fortviler / er kjærlighet til". Og denne, som er en av mine store, store favoritter:

(utdrag)

Der stien tar slutt
må du virkelig videre. Skyve 
grenene tilside og gå
ut mot verden
Er det ikke som å overvinne seg selv
som å gå dypere inn i seg selv?

Og gjense der inne
alt som omgir oss: Øyeblikket
da du kan legge din munn mot denne kilde
og selv bli kilden...

STEIN MEHREN EIER

Mer om hvaler. Oppdatert kunnskap?

Midt i "Trolldomsfjellet" av Mann gav jeg meg. Jeg merket at jeg mistet interessen for hva de visste om tub på 1920-tallet. Hadde det vært ny viten, siste fra forskningsfronten, men denne gamle utdaterte viten...

Her sitter jeg og lurer på det samme. Ismael, fortelleren i Moby-Dick slår fast: "Hvalen er en fisk". Så da begynner jeg å lure på hva han egentlig vet om hvaler. Men hva vet jeg? Uhyre lite. Så hva gjør jeg? Sjekker ut noen lenker, selvsagt... Og jeg finner mye bra. F.eks denne fra Dagbladet: "Her spiser spermhvalen en kjempeblekksprut". Det er jo fantastisk! Og fotografen sier: en drøm som gikk i oppfyllelse. Helt siden jeg leste Moby-Dick 
Og her er det et bilde av en spermhval. Når man leser de grundige skildringene av hvalen, så er det fint å ha et bilde! Og vet dere hva? En rask skikk på info om spermhvalen, så ser det ut som om Melville IKKE er så langt borte. Riktignok er ikke hvalen en fisk, men ellers...

Spermhval 

 Retthval

 Størrelsen på hvalene

Ellers må jeg si det er facinerende lesning. Jeg har nå kommet til kap 86. Ismael har nå i mange kapitler tatt for seg hvalens anatomi og utseende. Derfor jeg måtte sjekke dette opp. Men det er lesning som krever litt tid og langsomhet, synes jeg... Man må nyte teksten, ikke bare skynde seg for å se når det "skjer" noe. Jeg kikket nå igjen på forordet til Kjærstad, og syntes det åpnet litt av teksten for meg, viste meg hvordan man kan lese boken og glede seg over den. Jeg leste det ikke med en gang. Jeg er så redd for at noe skal bli "avslørt" for meg, jeg vil helst ikke vite noe særlig om en bok før jeg leser den. Jeg vil vandre gjennom boken som en jomfru, litt spent og usikker, ikke med sikkerhet vite hva som skal skje. Men så liker jeg jo å lese bøkene om igjen senere, for å møte dem med større refleksjon og kunnskap, se sammenhenger og forpek som ikke man får med seg med første gjennomlesning. Likevel dristet jeg meg nå til å ta en titt på forordet til Kjærstad, og det var så fint at han der jeg kikket viste til kapitler jeg allerede hadde lest: "Den store Heidelberg-tønna" er ett av mine favoritt-kaptler, sier Kjærstad. Og ja, man må ha tid for å glede seg over dette. Men boken er jo også så morsom! Nå skal jeg stole litt mer på forfatteren når han skriver om hvalene og fangsten. Hvalene er djevler, men han beundrer dem også, de er grusomme, de er edle. Og disse gale hvalfangerene, som setter etter de enorme dyrene i små båter, med tynne liner og kaster harpuner! Dette er bare fantastisk, en helt annen verden!

Et saklig innlegg: Hva er EU. Sarastuen og Ystad

Jeg føler meg ofte dum som et brød, og vet ikke de mest vanlige ting. Jeg kan jo lese aviser, men jeg blir ikke alltid så mye klokere av det, det er av og til som et grunnlag for forståelsen mangler. I slike stunder kan jeg få det for meg at jeg må "lese en bok" for å få en eller annen forståelse. Samme hva... Så fant jeg denne lille boken i bokhyllen - HVa er EU?

Vet alle disse tingene, er det bare jeg som til nå har levd i uvitenhet om hva er Det europeiske råd, og hvilken rolle Det europeiske råd har i forhold til Europa-parlamentet, ministerrådet, kommisjonen, komiteene. Vet alle om hva de forskjellige "traktatene" inneholder og har betydd?

Hvis det er noen som i hemmelighet lurer på disse tingene, så anbefaler jeg denne lille boken!

MOTTO: DET FINNES ALLTID EN BOK!





Overraskende at jeg liker denne så godt: Beate Grimsrud - En dåre fri



Ja, jeg vet at "En dåre fri" er bejublet og at Beate Grimsrud var favoritt til Nordisk Råds litteraturpris. Jeg hadde bare ikke trodd at JEG skulle like boken. Jeg tenkte "dystert". "Alt for trist for meg". etc. Men det er ikke for dystert, det er ikke for trist for meg. Det er egentlig slik jeg liker det så veldig godt, nydelig skrevet, overraskende, et menneske som slåss og slåss for sitt liv og sin verdighet. Mye vondt som har skjedd hovedpersonen, ja, men ikke vondt som "Huset med den blinde glassverandaen", vondt, der leseren blir hamret og hamret og hamret uten pause. Her er det ikke fråtsing i det vonde, det vonde er en bakgrunn som kan forklare det som er, men også en bakgrunn man må slåss seg bort fra. Ikke for at leseren skal lide og gråte, men for at hovedpersonen skal kjempe seg fremover. Jeg har jo ikke sett hvordan det går, men jeg er så langt håpefull på vegne av Eli. Et så facinerende menneskeportrett.  Så annerledes. Så høyt oppe, så langt nede. Dette var virkelig en overraskelse. Jeg er kjempebegeistret.

Tillegg: når har jeg lest den ut. Veldig fin bok. Jeg merker jeg strever med balansegangen mellom fortelleren Eli og forfatteren Beate Grimsrud. Er dette en roman, eller er det en biografi. Jeg leste boken som en biografi, men det trenger det jo ikke å være... Selv om det virket sånn...

Bli med på hval-jakt.. Herman Melville: Moby-Dick

Jeg har lest en bok om hvalfangst tidligere. Det er "Portrett av et magisk liv" av Kjartan Fløgstad, om dikteren Claes Gills liv. Ja, når jeg tenker på det så skrev jeg faktisk hovedfagsoppgave om denne boken. Nok om det, Claes Gill var på hvalfangst, og dette gikk Fløgstad dypt inn i, og skildret det rå, brutale hvalfangeriet i alle detaljer. Men der var mye av poenget at hvalfangsten da var blitt effektivisert, industrialisert.

Moby-Dick er en roman i norsk oversettelse på litt mer enn 600 sider, jeg har nå kommet til side 219 så det er jo endel igjen. Romanen kom ut i 1851 og dette er da hvalfangst med seilskuter, en helt annen type fangst. Så langt som jeg har lest til nå har det ikke blitt fanget en eneste hval, og jeg er usikker på om det skal fanges hvaler, eller om all jakt skal samles rundt dette ene, å finne og drepe Moby-Dick, den onde djevel fra dypet, den hvite hvalen.

Dette er en morsom bok! Her blir leseren trukket inn i en fremmed verden. Det var nok en fremmed verden for de fleste lesere på den tiden boken kom ut, men for meg er det dobbelt fremmed: tidsaspektet, og kulturaspektet. Kulturaspektet er "sjømannen" - denne verden som er en egen verden, skipet, mannskapet fra alle verdensdeler, en samling av raser, språk, tro, holdninger som er helt fantastisk skildret. En hvalfangerskute var gjerne mange år til sjøs i slengen, for meg høres dette utrolig ut, og sier litt om hvordan TID vurderes før/nå. Noe som forøvrig alltid slår meg når jeg leser bøker fra 1800-tallet. De lange reisene, de lange oppholdene. Det var som om livet var lengre, fordi de måtte ta den tiden det tok. Jeg har kommet så langt at de viktigste brikkene i spillet er på plass: fortelleren og hans venn harpuneren (fantastisk historie om hvordan de ble kjent...), mannskap, livet om bord, livet på utskikkeren, kaptein og styrmenn rundt sitt middagsbord... og så: Kaptein Akabs tale, der han dedikerer reisen til ett formål: Å finne, jage og drepe den hvite hvalen, Moby-Dick.

A song of Ice and Fire

På seminar for noen uker siden kom jeg i snakk med en fyr som leste fantasy. Det var morsomt, jeg kunne si ord som Jon Snow høyt for første gang... Han fortalte meg at HBO lager film av serien, det visste jeg ikke, men nå vet jo alle det!

Vel og bra med TV-serie, og Martins har visst skrevet manus selv, men det har drøyd for lenge med fortsettelsen (hørt den før angående fantasy...?) Jordan døde før han ble ferdig, Katharine Kerr hadde by-pass-operasjon, Steven King døde nesten i en bilulykke - ting skjer med forfattere som ikke skriver ferdig seriene de starter på.

Og Martin har nå så mange karakterer at han har delt dem opp. Og de jeg liker minst, kom i forrige bok, og de jeg liker aller best, Arya, Daernys, Snow, kommer i neste. Som aldri kommer"! (Kanskje i november?)

Men siden jeg er en nerd, har jeg nå startet med å lese alle sammen på nytt igjen. Men jeg jukser litt - hopper over de kjedeligste personene, tar de jeg liker best.

Enquist: Kaptein Nemos bibliotek. Styrtet engel

Jeg er bare blitt SÅ Enquist-fan. Har ikke tent sånn på et forfatterskap siden Murakami. Jeg leste nylig Kaptein Nemos bibliotek, og den var så vakker og så vond. Jeg leste den på svensk, ved en tilfeldighet. Det var kanskje ikke så lurt. Gikk nok glipp av noen nyanser der, ja.. For å ikke snakke direkte om meninger. Helt på slutten av boken skjønte jeg at "flenna" betydde å gråte. Det hadde jeg ikke skjønt. Så hva trodde jeg de gjorde?

Kaptein Nemos bibliotek er jo beskrevet som en viktig roman i selvbiografien til Enquist, den første han skrev etter at han tørket opp, og den første der han turde å gå inn på de vanskelige tingene som var knyttet til oppveksten og moren og fostersøsteren. Jeg hadde derfor forventet meg at romanen skulle følge dette tett, men det gjorde den ikke. Den stod fjellstøtt på sine egne premisser, og det var så nydelig. Selv om motivene hos Enquist dukker opp igjen og igjen, i stadig nye variasjoner, i alle bøkene jeg har lest, så var det ikke slik at selvbiografien erstatter romanen.

Anbefales på det sterkeste.

I litteraturgruppen hadde vi også boken Styrtet engel sist, om  yttertgrensene til det å være menneske, de vonde menneskene, de gale, misforstrene. Jeg hadde hørt at denne boken skulle være veldig rar, vanskelig å skjønne, men det synes jeg ikke. Rar, ja, men delene føyde seg sammen til en helhet, og vakkert skrevet som alltid. Kort liten roman. Anbefales

The Portrait of a Lady. Fin bok

Nå har jeg lest ferdig The Portrait. Jeg likte boken godt. Men det er noe forferdelig å lese bøker som slutter så grusomt. Jeg tenker på Nora i Et dukkehjem. Den lille lerkefuglen drar, for å lære å klare seg selv. Mens her: Den frie sjelen går frivillig tilbake til et ekteskap, et fangeskap som er rene helvete... Og hvorfor? Nå har jo jeg bare rast gjennom boken en gang, men la oss si: stolthet, at hun var mindre fri enn hun tror, lojalitet mot ektefellens datter? Eller? Jeg vet ikke... Jeg tenker på Isabel. Hvorfor var hun så spesiell? Var hun det? Det blir sagt, men hva ventet folk egentlig av henne? Og hva ventet hun av seg selv. Kanskje det er det som er det tragiske? En kvinne kunne være så spesiell som hun bare ville, det  hjalp så lite, når hun hadde så få alternativer. Hmm, for en bok. Dene må jeg nok tygge litt på. Akkurat som om jeg sitter igjen med en følelse av at jeg er blitt lurt. Av fortelleren? Jeg vet ikke.









Les mer i arkivet » Mai 2011 » April 2011 » Mars 2011
hits